Mens stadig flere nordmenn bruker utenlandske nettcasinoer og bettingsider, går staten glipp av store summer i skatteinntekter. Årsaken? Norge har ennå ikke innført et lisenssystem for pengespill, slik mange av våre europeiske naboland har gjort. Resultatet er et voksende spillmarked i utlandet – uten skatteplikt til Norge.
Milliardlekkasje til utlandet
Nordmenn spiller for rundt 15 milliarder kroner i året hos utenlandske spillselskaper. Disse selskapene opererer uten lisens i Norge, og er derfor heller ikke skattepliktige her. I praksis betyr det at milliardbeløp forsvinner ut av landet – uten at staten får en eneste krone i retur i form av skatt, avgifter eller lisensinntekter.
Hadde Norge hatt et lisenssystem på plass, kunne disse selskapene blitt underlagt norske skatteregler, avgiftsordninger og strengere krav til ansvarlig spill. Eksempler fra Sverige og Danmark viser at slike systemer kan gi solide tilskudd til statskassen – samtidig som de gir bedre forbrukerbeskyttelse.
Sverige viser hvor potensialet ligger
Da Sverige innførte lisenssystem i 2019, fikk staten umiddelbart bedre kontroll over markedet. Lisensierte operatører betaler både lisensavgifter og skatt på overskudd, og rapporterer samtidig inn om omsetning, bonuser og spilleratferd. I 2023 genererte den svenske staten over 6 milliarder svenske kroner i inntekter fra lisensierte spillselskaper.
Samtidig ble det etablert felles systemer for selvutestenging (Spelpaus.se), krav om synlige advarsler på reklame, og tiltak mot spillavhengighet. I dag kan svenske myndigheter følge med på utviklingen i spillmarkedet – og gripe inn dersom noe går galt.
Norge står uten kontroll over spillselskapenes inntekter
I Norge er det fortsatt enerettsmodellen som gjelder, der Norsk Tipping og Norsk Rikstoto har monopol på pengespill. Denne modellen bygger på hensynet til folkehelsa og ønsket om å begrense spillavhengighet. Men i praksis har den liten effekt mot utenlandske aktører som fritt tilbyr pengespill til norske kunder via internett.
Disse selskapene har profesjonelle kampanjer, norsk kundeservice og egne betalingsløsninger tilpasset norske spillere – og de opererer i stor grad uten sanksjoner. Forsøkene på å blokkere betalinger eller markedsføring har vært begrenset, og mange spillere vet ikke en gang at det er ulovlig for selskapene å tilby spill til norske brukere.
Et politisk spørsmål med økonomisk slagside
Spørsmålet om lisenssystem har vært diskutert i Norge i mange år. Flere partier, deriblant Høyre og FrP, har åpnet for å vurdere en ny modell, der utenlandske selskaper kan få lisens i bytte mot å følge norske regler og betale skatt. Motstanderne, særlig Arbeiderpartiet og KrF, frykter at et slikt system vil føre til økt spillavhengighet.
Men tallene taler sitt tydelige språk. Dagens modell stopper ikke nordmenn fra å spille, den gjør det bare vanskeligere å beskytte dem – og koster staten milliarder i tapte inntekter.
Tiden er moden for en ny modell
Lisensiering trenger ikke bety frislipp. Tvert imot – det kan være et kraftig virkemiddel for regulering. Med et moderne lisenssystem kan myndighetene stille strenge krav til aktørene: aldersgrenser, innskuddsgrenser, pausefunksjoner og informasjonsplikt. I tillegg kan det innføres krav om rapportering og bidrag til forebygging og behandling av spillavhengighet.
På toppen av det hele vil skatteinntektene kunne bidra til viktige formål – helse, utdanning og tiltak for sårbare grupper. Det finnes altså både moralske, økonomiske og folkehelsemessige argumenter for å gå i retning av et lisenssystem. Mens våre naboland tar grep og henter inn milliardbeløp fra regulerte spillaktører, sitter Norge igjen med et system som verken beskytter spillere godt nok eller gir staten noe tilbake. Spørsmålet er ikke lenger om nordmenn spiller hos utenlandske aktører – det gjør de allerede. Spørsmålet er om vi som samfunn skal la det fortsette uten innsyn, ansvar og fellesskapsinntekter.